Noe jeg har holdt unna bloggen er det med utøya, dette har vært en utrolig vansklig tid for meg. Etter 22.7.2011 måtte jeg se på at min kjære veninnine Isabel bli gravlagt i høybråten kirke.
Jeg kjente Isabel i seks år, vi var på camping hver sommer og det var den eneste gangen vi så hverandre i året. Hun var en fantastisk jente, hun var en person jeg stolte utrolig mye på. Hun hadde alt, alle likte henne.
Denne sommeren møttes vi på campingen igjen, merket på hun at hun var anderledes, men det var på en positiv måte. Hun fortalte at hun hadde blitt medlem i AUF og hvor gøy hun hadde det. Hun snakket om hvor mye hun gledet seg til å reise til Utøya, og vi var alle glad for at hun fikk reise dit. Vi var jo selvfølgelig litt lei oss for at hun ikke skulle være med oss hele sommeren som hun pleide, men vi kunne jo ikke holde henne igjen.
Hun og en vennine av meg som heter Kristine reiste til grebbestad i sverige på en festival og de lurte på om jeg ville være med, jeg sa nei. Dere aner ikke hvor mye jeg angrer på at jeg sa nei, i ettertid tenker jeg at denne dagen kunne jeg fått ett minne til sammen med Isabel, men jeg takket nei.
Isabel reiste tidelig på morningen fra campingen, før jeg fikk sagt hade til hun, men det var jo ikke så farlig for hun skulle jo komme tilbake..trodde jeg.
Jeg var på Norby kjøpesenter i sverige da jeg, mamma, vidar, markus og marthe hørte at det hadde gått en bombe av i Oslo, jeg begynte å tenke på om jeg hadde noen venner i Oslo den dagen, men kom ikke på noen. Vi hørte videre på radioen og det kom ikke noe nytt.
Ca en time etterpå fikk jeg vite at det var skyting på Utøya, men i det jeg fikk vite at det var skyting fikk jeg hjerneteppe og kunne ikke huske at Isabel var der, eller at jeg rett og slett ikke ville huske det. Men så ringte Kristine meg, og da gikk det opp for meg. Jeg klarte ingenting, jeg gråt ikke, jeg snakket ikke om det, jeg satt kun å så på nyhetene sammen men Kristine til langt på natt og oppdaterte facebooken til Isabel hvert andre minutt for å sjekke om hun var kommet hjem. Men ingenting.
Vi er en stor gjeng som er på camping i Sverige hver sommer, dagen etter dette skjedde og det ennå ikke var noe tegn til Isabel bestemte vi oss for å tenne lys. Alle hadde med seg lys som vi tente sammen, har aldri sett så mange gråte samtidig. Er helt forferdelig å tenke på dem gråte for de er alle så flotte mennesker som ikke fortjener dette.

"Isabel, vi savner deg. Idag tente vi lys for deg og andre bekjente i hinderløypa, du fortjener virkelig ikke dette. At du forsatt er savnet er helt uvirkelig for meg, du var den første jeg ble kjente med på campingen. Du har gjort sommerene mine fantastiske og har så mange gode minner fra når vi har vært sammen. Tårene triller for deg, tenker på deg hele tiden. Vennen kom tilbake i god behold, du aner ikke hvor glad jeg er i deg ♥"
Dette var profilbilde mitt og bildeteksten min på facebook i en lang stund.. Lysene er de vi tente og i tilleg til disse er det er bord som var dekket av lys.
Utover kvelden fikk jeg en telefon av min søster der hun sa at de hadde avsluttet søket for natten og Isabel var forsatt ikke funnet. Dette var første gangen jeg begynte å gråte, jeg klarte ikke snakke, fikk ikke puste, satt meg på en benk helt alene, men det varte ikke lenge. Lasse merket at jeg satt alene og gråt og kom løpene og holdt rundt meg og trøstet meg. Er virkelig heldig som har en kjæreste som bryr seg så mye om meg. Hadde ikke kommet meg igjennom denne tiden uten han.
Tiden gikk, og så fikk vi til slutt vite at hun var funnet død. Den tiden var helt jævlig, men hun var ihvertfall ikke en plass helt alene og hadde det vondt. Vi reiste i begravelsen hennes, dette var andre gangen jeg gråt. Var en nydelig begravelse med mange fine taler og flotte mennesker.
Bilder fra Oslo og begravelsen;









Du ble bare 17år Isabel, savner deg så mye. Du var en nydelig jente, jeg har så mange gode minner med deg, men skulle så gjerne hatt fler. Savner deg sånn, ville gjort alt for å få gitt deg den hadeklemmen jeg aldri fikk gitt deg. Vet du har det bedre der du er nå, for hvordan kan en så fantastisk person som deg havne ett annet sted enn i himmelen.
Til slutt vil jeg bare si til dere andre som mistet noen i Oslo eller på Utøya, jeg kondolerer virkelig og ønsker dere alt godt.